Det er forfriskende å ta en tur i nabolaget. Komme seg ut litt. Det var nesten sånn det føltes da Anne Tone Aanby gav oss fortellingen om Fevik Jernskibsbyggeri. Så nært, men likevel litt utenfor Arendal historielags vanlige revir. Men så viste det seg at byens mektige familiedynastier var delaktige i historien.
Vi har jo hørt om dem mange ganger, borgerskapsfamiliene i Arendal på 1800-tallet. Rike og mektige, tett knyttet sammen gjennom sosiale nettverk, giftermål og forretninger. Det var Herlofson, Kallevig, Thommesen, Kløcker, Smith, Lund, Dedekam. Og Boe. På midten av 1880-tallet var Ole Carsten Boe en av landets største redere. Han flyttet fra Fevik til Arendal i 1857, men beholdt sin nære relasjon til Birketveit-miljøet.
På Birketveit var det et betydningsfullt redermiljø. I Fevikkilen ble det i perioden 1840 til 1920 bygget nærmere 100 skuter - i tre. Arendalsborgerne bygde lystgårder utenfor byen, også i Øyestad og i Birketveit. Selskapsliv og forretninger gled inn i hverandre. Lystgårdene hadde gjerne flotte hageanlegg.
De fast bosatte rederne i Birketveit drev et vekselbruk mellom redervirksomhet, skipsbygging og jordbruk.
Så fikk man altså den ideen at seilskuter i jern var liv laga for fremtiden. I 1890 inviterte to grener av Boe-familien til dannelse av et aksjeselskap for å drive et jernskibsbyggeri på Fevik. Det gikk litt tregt med aksjetegningen. Borgerskapet i Arendal var lunkne. Vi er bare noen få år etter krakket, og mange næringslivsfolk slikket ennå sine sår. Selskapet fikk reist den nødvendige kapital og ble etablert, men allerede i 1892 gikk selskapet over i engelske hender.
I sin storhetstid arbeidet flere hundre mann på verftet. I 1927 var det slutt.
Anne Tone Aanby har en formidabel evne til å formidle historier. Gamle bilder gav liv til både de involverte familier, gårdene, verftene og stedene. Hun utfordret oss til å tenke litt selv også. Hvorfor var Arendals borgerskap litt lunkne til å investere kapital i jernskibsverftet? Var det sosiale eller geografiske årsaker? Var de blakke? Eller var det slik at det var billigere å kjøpe brukte skip enn å bygge nye, fordi tilbudet fra utlandet var større enn etterspørselen?
Ikke bare beveget vi oss litt utenfor vanlig radius denne kvelden på Arendal gamle Rådhus, vi var også så heldige at vi fikk publikum fra andre historielag, vestfra. Vi fikk derfor en fin, nyttig og underholdende dialog mellom kunnskapsrike naboer og våre egne "byfolk". Ingenting er bedre!
Stor takk til Anne Tone Aanby for at hun delte sine kunnskaper med oss. Som hun ved flere anledninger smilende sa når hun avsluttet en sekvens i historien: "Så nå vet dere det". Det var så sant som det var sagt!
