Hvem skulle trodd at vi av og til kan ha behov for et lite spøkelse, for eksempel en dame i grå kjole som viser seg i Arendal gamle rådhus? En som kan minne oss på hvem vi en gang var, og hvor vår kulturelle identitet har sitt opphav?
Noen av oss er glad i historier om spøkelser. Mennesker med troverdigheten i behold har til alle tider kunnet fortelle om uforklarlige hendelser, lyder, glimt av et menneske, eller hva det nå er alt sammen. Andre igjen har blåst litt i nesen av irrasjonelle og ikke-dokumenterbare observervasjoner i mørke rom.
Historiker Sveinung Boye holdt foredrag i ballsalen i Arendal gamle Rådhus. Stedet der vi på sent 1980-tall og tidlig -90-tall kunne lese i avisen om flere uforklarlige og overnaturlige observasjoner, fortalt av folk som hadde sin arbeidsplass i bygningen. En dame, kledd i grå kjole, viste seg for noen utvalgte. Det ble spekulert i om det kunne være husets frue fra Arendals storhetstid, Kitty Kallevig, som gikk igjen.
Og det er her det virkelig blir interessant: For spøkelser har historisk sett hatt en tendens til å ligne på hverandre! De er gjerne fra den til enhver tid herskende samfunnsklasse, de viser seg i bygninger som symboliserer makt og velstand, de kommer fra en tidsepoke som det moderne samfunnet ønsker å identifisere seg med. De sørger, er onde eller snille, de finner av en grunn ikke evig hvile. Og de har en tendens til å vise seg hyppigere i tider med omveltninger eller store endringer.
Det kvinnelige spøkelset i gammelrådhuset i Arendal har mange likhetstrekk med for eksempel madam Steenersen, skipsrederfrue på Gamle Møglestu på begynnelsen av 1800-tallet. Fra borgerskapet begge to, formuende, og bosatt i staselige bygninger. Begge to symboler fra en tidsepoke vi sørlendinger er glade i å hente fram når vi skal speile oss i fortiden. Seilskutetid, eventyr og fjerne horisonter. Makt, penger og velstand.
Alt dette formidlet Sveinung Boye med en fasinerende blanding av alvor og humor. Han tok ikke stilling til hvorvidt historiene var sanne eller ikke. I stedet flettet han dem inn i historien om oss selv, vår identitet og sosiale forankring. Forsamlingen humret godt når han poengterte at vårt arendalske spøkelse, etter å ha vært usynlig i 150 år, først begynte å vise seg fram rundt kommunesammenslåingen i 1992!
Som han avsluttet med: Vi skal være glade for at ingen historier om spøkelser kan bevises. Og så kan vi også være glade for at det av og til nesten helt sikkert kan høres taslende skritt under senga...
Toppbildet viser historiker Sveinung Boye i Arendal gamle rådhus. Kitty Kallevig i bakgrunnen. Alle bilder: Eirik Mykland
